Noble lady

Jeg begynte i min nåværende jobb for nesten 3 år siden. Jeg hadde ikke anelse hva jeg gikk til, eller hvor glad jeg kom til å bli i beboerne på avdelingen. Innen et par måneder opplevde jeg mitt første dødsfall, og du var den første beboeren jeg var med på å ta i mot. I løpet av disse årene har jeg opplevd en del dødsfall og møtt mange nye beboere, men det er alltid noen som setter sterkere spor etter seg. Du er en av dem.

Du var en godt voksen dame med sterke meninger, men samtidig så raus og god. Du passet alltid på at alle andre fikk det de skulle, og du leste mer enn gjerne høyt fra avisen slik at alle skulle få med seg nyhetene. Du var så flink med språk. Hver gang du leste høyt hadde du sånn innlevelse at man skulle tro du leste opp nyheter for kongen. Spurte man deg hvordan maten smakte kunne du finne på å si at den smakte fortreffelig eller nydelig. Jeg dro alltid på smilebåndet av svarene dine.

Hvor mye du skjønte av situasjonen du selv var i, er uvisst. Når man har levd i 93 år er det lov å være litt glemsk. Dette sa jeg til deg mange ganger. Og hver gang lo du og sa at "ja visst, det er kanskje det". det meste var aldri et problem for deg, så lenge du hadde en kopp med svart kaffe i nærheten og fikk lov til å sove litt i mellom slagene.

Musikk var en stor del av deg og livet ditt. Jeg skulle ønske jeg hadde fått høre deg spille piano, men du sa selv at dette hadde du blitt for gammel til. Men jeg glemmer aldri ansiktet ditt de gangene andre spilte piano for deg. Du nynnet og sang med. Du elsket sang og musikk. Jeg er så glad for et av de siste minnene jeg har av deg er at du nippet til en likør mens du nynnet til sanger av Vera Lynn. Mens jeg hjalp deg i seng sa du at du var sliten, men hadde hatt en kjempefin kveld. Et par dager senere var du sengeliggende. Men det gode humøret var der uansett. Du smilte da du fikk besøk av datteren din og et barnebarn. Du var så stolt av hele familien din. Viste alltid frem bildene du hadde i vesken din.

Etter bildene på rommet ditt å dømme, så var du alltid en velkledd og vakker dame. Med gallakjoler og mørke øyenbryn. Hver gang jeg stelte deg på morgenen spurte du meg om du kunne få mine øyenbryn. Også lo vi fordi vi visste at det ikke gikk. Men jeg prøvde så godt jeg kunne å lage dine så like mine egne som mulig. 

Det er så rart å tenke på at jeg har valgt av egen fri vilje å gå inn et yrke med så mye sorg, men akk, så mye glede også. Å jobbe med mennesker som har demensdiagnoser er vanskelig og til tider veldig krevende. Men tenk på alt vi får tilbake. Alle historiene man hører, all latteren man skaper og all trøsten man gir. Det er ikke sjeldent jeg forklarer at døden er livets gang. Men det er så vanskelig å forstå. Hvorfor er livet vårt så skjørt? Et øyeblikk er du, og i det neste er du ikke lenger. Dèt synes jeg er vanskelig å forstå. 

You will be missed, Noble lady.

"Hjelp meg, Gud, å nynne på den sangen,

så mitt hjerte mer og mer den kan:

Blott en dag, et øyeblikk om gangen,

til jeg når ditt gode land!"

- En av sangene som alltid kommer til å minne meg om deg